Min språkreise

Det er mange grunner til å lære seg et nytt språk. Jeg tenkte jeg ville dele noen av tankene jeg gjort meg i min egen språkreise.

Da jeg var 18 flyttet jeg til Hviterussland. Jeg dro for å gå på folkehøyskole, reise og oppleve kultur og historie. I stedet for endte jeg opp med en streng russisk lærerinne fem dager i uken, og må nok innrømme at jeg hadde noe varierende motivasjon.


Hovedgrunnen til at jeg ikke var så motivert for å lære meg russisk var at jeg rett og slett ikke hadde lyst. Jeg hadde ikke reist for å lære meg språket og hadde ingen tro på at jeg ville klare å lære meg det. Jeg oppdaget at det ble vanskeligere og vanskeligere jo mer jeg lærte, og at folk stort sett ikke forsto hva jeg sa uansett hvor god progresjon jeg selv hadde. Jeg var dessuten litt stum. Turte ikke å snakke fordi jeg følte at folk lo av meg- noe de faktisk også gjorde.


Jeg bodde i Hviterussland i to år. Det siste året hadde jeg en fantastisk lærer. Hun underviste om russisk litteratur og fikk meg til å forstå at det lå en verden gjemt i det nye språket. Det siste året jeg bodde i Hviterussland studerte jeg dessuten russisk historie ved universitetet i Tromsø, noe jeg syntes var uendelig spennende.


Det var også veldig spennende å forstå mer av den økonomiske og politiske situasjonen i landet jeg bodde i. Jeg begynte å forstå at jeg skilte meg ut på mange måter, og hadde mange tanker om hvorfor det var slik. Folk var mistenksomme, og ikke imøtekommende når det kom til diskusjoner om politikk og historie, og flere av dem jeg ble kjent med gjennom universitetet viste seg å lære lønnet av sikkerhetsmyndighetene.


En annen ting jeg oppdaget var russisk poesi og musikk, gjerne i kombinasjon.


https://www.youtube.com/watch?v=k9p4B6s0j4U


Her ble motivasjonen min vekket. Jeg lærte meg en del barnesanger, oversatte dem til norsk og ble slått av de små forskjellene og nyansene i språket som ikke lot seg oversette.


Jeg begynte ikke å snakke russisk før jeg flyttet til Norge. Jeg hadde med meg en hviterussisk kjæreste, og uten alle "lange ører" fra folk på bussen ble det mye lettere å kaste seg ut i det nye språket uten å være så redd for å gjøre feil.


Språkreisen min sluttet ikke der, men det var begynnelsen. Nå snakker jeg russisk fritt (men ikke feilfritt), og søker etter motivasjonen for å ta det siste steget- tolkeautorisasjon. Igjen synes jeg veien virker lang, men sakte men sikkert, og i mitt eget tempo, er jeg i alle fall på vei.





5 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Det er spennende å lære seg et nytt språk. Det åpner dører til interaksjon med andre mennesker, kulturer og tenkemåter. Å lære et nytt språk kan også være frustrerende og overveldende. Så hvordan skal